Vi har ingen planet B

Dagens unge mener alvor, og det er på tide å gjøre ord til handling. Det er ikke de unge som nå må handle, men regjeringer verden over. Det gjøres for lite, og viktige prioriteringer tør ikke tas.

Er det for seint å snu den negative trenden for planeten vår? Kanskje ikke? Yngre generasjoner har et håp om forandring og at noe kan og må gjøres, og de ser at det ikke gjøres nok. De ser at klimakampen må løftes til et nytt nivå!

En debatt som viser fremtidens klimakamp

Debatten på NRK.no viste at generasjoner har et helt ulikt syn i kampen om klimaet. Det er selvsagt variasjoner i hvor sterke ord de forskjellige organisasjonene bruker – og ikke minst hvilke type handlinger de utfører, men i bunn og grunn er dagens unge lei av at altfor lite skjer.

Fredric Hauge ser nå ut til å ha et noe mer «avslappet» forhold til de endringene som skjer. Han er selvsagt frustrert over at for lite gjøres, men har han «roet seg ned noen hakk med årene»? Kanskje har han innsett at «det er for seint å gjøre noe» eller vet at byråkrati og private aktører må smøres og jobbes med strategisk og langsiktig – istedenfor å få til viktige endringer raskt? Fredric Hauge besitter mye kompetanse på mange områder, og han er en av de som har et grunnlag for å svare på om det fortsatt er realistisk å tenke at kloden kan reddes.

Det vi alle vet, er at det er NÅ endringene må gjøres. Vi kan ikke vente. Ja, vi er avhengige av olje og gass. Det er en realitet, så hva er løsningene?

Joachim Skahjem som debatterte mot den profilerte Hauge, sier at man ikke kan utelukke vold i klimakampen. Han retter skylden mot myndigheter verden over som fortsetter med fossilindustrien og lar mennesker dø fordi man vil holde på med denne industrien.

Fredric Hauge på sin side blir sjokkert over det Joachim Skahjem sier, og henviser til at Natur og Ungdom alltid har jobbet godt med sakene og fokuserer på mulighetene med demokratiet. Han mener at det nå pekes kun på problemer og ikke løsninger – og at holdingene Joachim nå snakker om, er farlige.

Kilder:

Klimaaktivist: – Eg trur vald vil bli brukt (NRK.no)

Ordkrigen fortsetter: Beskylder hverandre for ufin og patetisk oppførsel (NRK.no)

Miljøstiftelsen Bellona – Vet de hva som må gjøres?

Bellona har ofte vært i søkelyset, og det har ikke alltid vært i relasjon til klimakampen. Måten Bellona driver sin virksomhet på, er det som har vært diskutert og stilt spørsmål ved.

Saken «Hele Bellona-ledelsen trekker seg etter uenighet med Frederic Hauge«, skrevet av Aftenposten, belyser ett av temaene. Interne uenigheter var kjernen i denne saken. Fredric Hauge uttalte den gang: «Skal Bellona gjøre en forskjell, må vi utvikle og tenke langsiktig». Han ville ikke gå nærmere inn på detaljer i uenighetene som var.

En noe eldre sak fra Nettavisen «Miljøstempel til salgs (Grønnvasker Norges mektigste miljøorganisasjon bedrifter som er villige til å betale for det?)» har gravd i hvordan Bellona jobber. Det vises til at «en stor del av de millionene av kroner Bellona har fått for å drive miljøvern, faktisk kommer fra næringslivet». Samtidig viser Nettavisen (den gang Dok24) til at «Bellona ved flere anledninger har gått ut i media og rost eller forsvart selskaper, sammenfallende i tid med at organisasjonen har mottatt betydelig pengestøtte fra de samme selskapene».

Det settes fokus på flere saker i denne artikkelen fra Nettavisen, blant annet at virksomheter kan betale store summer for et medlemsskap og samtidig kjøpe annonseplass på Bellonas hjemmesider.

Er det dette Fredric Hauge mener med «utvikling og langsiktig» tankegang? Er Bellona en virksomhet med fokus på profitt og inntjening, hvor det spilles på klimasaker for å skape et bærekraftig Bellona – med økonomisk vinning? Eller er måten det jobbes på, faktisk nødvendig for å få til en positiv endring på lang sikt – og har vi tid til denne «langsiktige strategien og tankegangen»?

Det er mye man kan stille spørsmål rundt, og hvilken agenda både virksomheter og privatpersoner har, det er ikke alltid like enkelt å få oversikt over. Er strategien til Bellona den riktige strategien som må til for å redde kloden – eller er Bellona mer til pynt enn til nytte?

De fleste av oss kjenner i alle fall til Bellona fra media. De har tatt tak i flere viktige saker, og vi ser at de har kjempet for positive endringer for både mennesker og miljø – så hva har skjedd med Bellona? Hvilke saker har de fått utrettet i den senere tid? Hva har de klart å stoppe og hva har de fått forandret med alle de millionene tilgjengelig på bok hvert år – som er av stor betydning for å snu den negative utviklingen?

Natur og Ungdom – Hvordan jobber de?

Natur og Ungdom må også nevnes i denne sammenhengen. NU er en norsk miljøvernorganisasjon for ungdom som arbeider for lavere klimagassutslipp og bevaring av norsk natur. Dette er altså ungdomsorganisasjonen til Norges Naturvernforbund.

Organisasjonen har over 9000 medlemmer fordelt på over 60 lokallag, som jobber med lokale miljøsaker. Viktige politiske saker for organisasjonen er oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, kollektivtrafikk, jernbane, køprising/rushtidsavgift, naturmangfold, sjødeponi og vindkraft. NUs arbeidsmetoder omfatter blant annet aksjoner, pressevirksomhet og sivil ulydighet.
Kilde: Wikipedia

Nye generasjoner setter handling foran ord

Planet fremfor profitt

Mange av de i aldersgruppen 30-60 år er vokst opp med at «det fortsatt er mulig å gjøre noe for å redde kloden». Den gang hastet det, og i dag haster det enda mer. Det kan hende at det er for seint, men dagens unge vil ikke gi opp.

Dagens unge ser at miljøtiltak blir satt på vent. Det brukes store ord og lite skjer. Har man egentlig kommet noen vei?

Nylig publiserte NRK saken «Bellona trekker seg ut av Russland: Bekymret for økt atomrisiko«. Miljøstiftelsen Bellona har vært tilstede i Russland i over 30 år. Der har de vært med på å fjerne atomavfall i den gamle marinebasen i Andrejevabukta på Kolahalvøya i Russland – kun 50 kilometer fra norskegrensa.

Bellona-stifter Frederic Hauge sier nå at krigen gjør det vanskelig å fortsette arbeidet, og at det er tragisk at dette arbeidet må avsluttes.

Når dagens unge leser om slike saker, så tenker de at dette prosjektet er viktig, men kun en dråpe i havet. Er det slike prosjekter som skal redde verden? Er det slik Bellona ser på fremtiden for virkelig å få til en forandring? Hvilke andre prosjekt pågår i regi av Bellona?

Frustrerte og oppgitte unge miljøforkjempere gir et økt trusselnivå

Skal man få til en forandring, må de riktige sakene prioriteres. Det nytter ikke å «pusle med et småprosjekt her og et småprosjekt der». Dette er det bildet dagens unge ser i media og leser om på nett.

Vi må ha forståelse for at det stort sett dystre og negative nyhetsbildet er med på å øke graden av oppgitthet over handlingslammede politikere og et næringsliv verden over som ikke tar sitt ansvar. Plastikk flyter i land på vakre strender verden over, store områder tørker ut, regnskogen forsvinner sekund for sekund, dyr og mennesker blir enormt påvirket – noe som ikke er like synlig for oss i vesten, men «ting» skjer, og vi er på feil vei.

En konsekvens av å ikke bli lyttet til eller at klima og miljø ikke blir tatt på alvor, er at det Joachim Skahjem uttaler, faktisk kan bli en realitet. Det er ikke den virkeligheten vi ønsker oss, men vi må ikke være for naive. Vi må ikke tro at dette ikke kan skje oss.

Kanskje er det fra norske borgere og klimaforkjempere et «angrep» mot norsk olje og gass vil skje?

Det sies fra Joachim Skahjem at det som kan skje, er sabotasje. I debatten på NRK som ble omtalt i innledningen, så henviste Joachim også til svenske Andreas Malm, akademikeren og aktivisten som får stor internasjonal oppmerksomhet for sitt syn på sabotasje som virkemiddel i klimakampen.

Et endret risikobilde i klimakampen?

PST på sin side tror ikke på angrep fra miljøaktivister, og hva/hvem som er vurdert – er ukjent informasjon for de fleste av oss.

Er disse organisasjonene og dets medlemmer godt nok kjent blant PST – og hvilke potensielle uønskede hendelser vil kunne skje?

Vil målet være tekniske installasjoner – eller mennesker i spesielle posisjoner/stillinger? Kan vår egen energiforsyning bli sabotert gjennom hacking – og det av våre egne landsmenn som kjemper for en endring til det beste for miljøet? Ev. kan utenlandske miljøaktivister «hevne» seg på Norge?

En rekke saker i media har belyst norske selskapers «tilstedeværelse» i utlandet, og et eksempel er Equinors frackingvirksomhet som vi kan lese om i artiklene fra Nettavisen og NRK.no.

Kan det være andre personer som engasjerer seg sterkt i klimakampen, som vil kunne utgjøre en trussel? Hvis det er tilfellet, så kan dette være personer som ikke er medlem av noen organisasjon, og da går under radaren.

«Man må tenke som en frustrert miljøaktivist»

Hvem har ansvaret for trussel- og risikovurderingene på dette området og fra disse gruppene (utenom PST) – og hvilke vurderinger og sikkerhetstiltak gjør de private selskapene selv, dvs. de som kan være i «risikosonen»?

Spørsmålene kan være mange – og ikke minst truslene. Mye kan skje og derfor er det viktig at relevante instanser faktisk «tenker som en frustrert og oppgitt miljøaktivist«. Kun da kan man se for seg hva som kan skje, hvor eventuelle «angrep» eller sabotasje planlegges – og i hvilket omfang.

Vi skal ikke gå inn på potensielle områder for sabotasje i denne artikkelen, men kun konstatere at «ting kan skje». Det er på tide å slutte med naiviteten, og faktisk være føre var så godt det lar seg gjøre – istedenfor å lukke øynene. Temperaturen har blitt såpass høy i klimakampen, stadig flere melder seg på, og av den grunn vil sannsynligheten også øke for at uønskede hendelser kan skje. Dette risikobildet må tas alvorlig – og da er tiltak på en rekke områder nødvendig. Viktige tiltak kan være informasjon, involvering, åpenhet og medbestemmelse. Norges befolkning blir i liten eller ingen grad invitert med på å gi sine meninger om viktige miljøsaker, og bare der har man et forbedringspunkt.

Det beste er selvsagt at fokuset på klima og miljø snur, og at planeten prioriteres fremfor profitt – men..

Er det realistisk?

Regjeringen viste med «lakseskatten» at de kan hvis de vil. De kan legge føringer for de større selskapene når det gagner egne interesser. Hvorfor er ikke fokuset like stort for miljøet?

Er avstanden for stor mellom de involverte aktørene?

Det totale bildet viser at avstanden er for stor mellom regjering, næringsliv og de organisasjonene og mennskene som virkelig ønsker å få til en endring for klima og miljø. Slik har det også alltid vært. Det er trist, da det er dialog og handling som vil løse klima- og miljøutfordringene. Klarer man ikke å få til en god kommunikasjon, et samarbeid med felles mål og en vilje til å prioritere natur fremfor profitt på enkelte områder – da er løpet kjørt. Man må tenke nytt, og de prosjektene som har pågått og nå pågår, de er ikke løsningen på utfordringene vi har! Større omstillinger er nødvendige, og fremtidige generasjoner krever det.

Vi må alle holde håpet oppe. Det er våre barn som skal ta over denne planeten og det er de som vil kjenne konsekvensene på kroppen «av det vi ikke har tatt tak i».

Cybersikkerhet.no